Hybelnr. A01

Jeg befinner meg på en plattform akkurat nå, ca 4 meter over bakken. Her sitter jeg noen timer hver dag og ser ut over deltakerne på HWLAN. Innimellom står jeg bak infodesken, hvor folk gang på gang motbeviser ordtaket "Det finnes ingen dumme spørsmål".

Jeg hadde 14 timer med arbeid, 6 timer søvn før jeg ble vekket av musikken, jeg er fett i håret og trøtt i blikket, jeg setter meg ved PCen for å puste ut og finne ut av hvor jeg er, så kommer Claes (Big Boss) med kameracrew. Jeg må nesten anta at jeg kommer på nyhetene/LAN-reportasjen, det blir interessant å se.

Jeg kom på 3. plass i Guitar Hero-kompoen. Jeg røk på dårlig score, fordi jeg fikk en enklere sang enn de to andre. Jeg hadde klart å ta begge. Smoke on the Water på Hard går uten problemer. Jaja, jeg vant ihvertfall publikum. Det handler mer om show enn talent, bare sammenlign det utrolige kjedelige showet til Dream Theater med verdens mest underholdende band; AC/DC.

Jeg skal kjøpe en 500GB harddisk for å laste ned piratkopier av spill, film og musikk. Dette er ulovlig. Ikke si det til noen. Ssssh.  

Har du noengang stått opp, spist, pusset tennene, dusjet og kledd på deg, for så å ikke gå ut hele dagen? Jeg har omtrent 4 sånne dager i uken.

Dette kan vel kalles det første psykologiske innlegget, og jeg skal holde det "short & sweet". Dette er egentlig ikke noe jeg lærte i timen, da jeg leste en artikkel om fenomenet for lenge siden, men det var interessant at lektor nevnte det.

-----

Søkefunksjonen Google versus hjernen din.

Først vil jeg at du skal tenke over hvor mange mennesker du har sett i løpet av ditt liv som du ville kjent igjen (eller ihvertfall kunne sagt at du har sett personen før). Her snakker vi alle fra din egen mor og resten av familien, til barndomsvenner man kjenner igjen i butikken, til kjente skuespillere, gamle lærere, rett og slett alle personene i verden som du, hvis du hadde passert dem på gaten, hadde sagt "hm, han/hun har jeg sett før.."

Du har mest sannsynlig kommet frem til et estimat som ligger i tusentallet, ihvertfall opp mot det. Rimelig mange mennesker, altså.

Forestill deg nå at jeg viser deg et bilde av en person du aldri har sett før. Det vil ta deg omtrent en tiendedel av et sekund før du kan si med sikkerhet, uten noen form for tvil, om du har sett dette mennesket før. Tusenvis av mennesker blir øyeblikkelig analysert for likheter, og deretter forkastet. Vis meg en søketjeneste på internett som klarer det samme.  

Fra 13.09 til 18.09 (altså onsdag til mandag) så er jeg tilbake i Bergen for å treffe familien, venner som ble igjen og (kanskje mest) for å hente DVD-samlingen som har savnet meg så sårt.

Viktig melding til trøndere: Ikke prøv dere på å stjele ting fra rommet mitt mens jeg er borte. Dere vet hvem dere er (se stygt på hele Q-bygget).

Det måtte skje til slutt. Jeg visste at dagen kom, jeg gruet meg, jeg ba til 4-5 guder og jeg gjemte meg til slutt under dynen. Det var dessverre uunngåelig; første forelesning nærmet seg.

Du lurer gjerne på hvorfor første forelesning kom i denne uken, og ikke for to uker siden da resten av det siviliserte (HAH!) studentmiljøet lukket barskapet og åpnet bøkene?  Foklaringen finner du i det forrige innlegget mitt, hvor jeg forklarer hvilket liv jeg faktisk lever her oppe. Psykologi er verdenskjent for å være interessant og daft, og så langt har begge vist seg å være sanne.

Den første forelesningen foregikk på tirsdag kl 1415 på NTNU - Dragvoll, og faget var Psykologiens Historie, aka Ex. Fac. Jeg skal ikke kjede dere med detaljene, men det var noen interessante ting jeg la merke til, som jeg tror dere kanskje også vil finne interessant.

1. Jeg var ikke den eneste med laptop i forelesningenssalen (som rommer ca 500 mennesker), men jeg var en av de få som ikke hadde et av følgende programmer/nettsteder kjørende: Blink, VG/Dagbladet, DC++, MSN Messenger og sist, men absolutt ikke minst; Unreal Tournament (inkludert medbrakt mus). Knallert!
2. Vi ankom 20 minutter for tidlig, og var ikke de første. Entusiasmen er uten tvil der, folk sto utenfor og snakket psykologi helt til dørene åpnet.
3. Noen ankom 2 minutter før, og fikk beskjed om at det var fullt. Sånt skjer ikke på videregående.
4. Foreleseren var interessant, ikke alt for kjedelig men en smule sær. Jeg har en liten teori om at samtlige som velger det teoretiske framfor det praktiske (uansett hva det måtte gjelde) er en smule kjedelig i sjelen.
5. Sist kan jeg nevne at tirsdag gav mersmak, og imorgen (eller rettere sagt, senere idag) har jeg ny forelesning, denne gangen i psykologiens metode. Dette høres ikke ut som det mest interessante faget, men heller ikke det vanskeligste, og det liker vi.

Det er offisielt fredag, den dagen så mange nye studenter har gledet seg til en hel uke. Etter fadderuken var over på søndag, fikk vi beskjed om at nå var det nok tullball! Her skal det studeres for harde livet, bøker må kjøpes, laptoper må tastes og vekkerklokker måtte stilles til ukristelige tidspunkt. Noen av mine kjære roomies har skoledager som varer fra 08:30 til 15:00. For de av dere som kjenner LarsP, så kan jeg fortelle at han har timer fra 8:15 til 19:00 på tirsdag. Som dere ser er det ikke noe enkelt å studere ved NTNU, innsats og arbeidsvilje er obligatorisk.

Jeg vil derfor begynne å ramse opp filmene jeg har sett i løpet av de siste dagene:
Before Sunrise, The Hustler, A Streetcar Named Desire, Du rififi chez les hommes, Paths of Glory og sesong 2 av Numb3rs.
Deretter vil jeg ramse opp antall forelesninger jeg har hatt:
1.
Hvor mange dager jeg har stått opp etter kl 12 denne uken:
5.
Hvor mye jeg digger psykologi:
<3

Det er koselig her oppe, men innimellom begynner man å lengte hjem. Enten det er fordi man går seg vill, blir oppgitt av alt det nye eller bare savner familien, så frister det innimellom å bare pakke sakene og ta neste fly hjem. Andre ganger, derimot, er det godt å bo i Bergen.

Jeg er det franskmennene kaller en connoisseur når det gjelder mat, dette er en av mine store interesser. Det som var mest spennende med å bo for meg selv var at jeg fikk eksperimentere med mat, bruke nye og eksotiske ingredienser og at jeg slapp å ta hensyn til at andre enn meg skulle spise maten. Denne friheten kom idag, da jeg forsøkte meg på en rett jeg aldri før har laget.

Resultatet er helt unikt, og kommer av at jeg valgte å bruke en gammel, gresk måte å ta tiden på. Mens kokker som Jamie Oliver og Gordon Ramsey velger å bruke elektroniske timere, så gjorde jeg som i antikken, nemlig så på solen. Ved å gå tilbake til de klassiske metodene, kunne jeg eksplorere hvordan mat har utviklet seg de siste 3000 årene. Jeg traff på en mindre.. tja, skal vi si glitch? Klokken er nemlig halv 2 om natta, og det er veldig lite sol å følge med på. Dette resulterte i at jeg luktet at maten var ferdig. Denne lukten klarte å komme seg fra kjøkkenet, gjennom gangen og snikende inn på rommet mitt. Resultatet ble ikke helt som forventet, men nytt var det ihvertfall. Resultatet ser du her.

Måltidet ble servert med en nydelig flaske Coca-Cola, årgang 2006. Pris: 12kr.

Bon Appétit!

La oss starte ved begynnelsen; jeg heter Stefan og bodde i Bergen. Jeg flyttet til Trondheim august 2006 for å studere psykologi ved NTNU. Det var en uke siden.

Jeg bor på Voll Studentby, noen minutter unna NTNU - Dragvoll. Det er en bensinstasjon som selger Grandiosa ett minutt unna og en Cola-automat 50 meter fra rommet mitt som selger brus til akseptable 12kr. Jeg kjenner veldig få mennesker her oppe; noen bekjente fra internett og Paal fra paralellklassen i Bergen. Det er veldig forfriskende. Muligheten til å skape seg selv på nytt er en frihet man ikke ofte opplever, man gjør seg selv til et lerret blottet for maling. Dette utgangspunktet har inspirert meg til å være så åpen som mulig for personligheter og karakterer jeg møter i løpet av disse første, kritiske ukene, og oppdage hvilke som appellerer til meg. Dette har ført til at jeg allerede første dagen fant likesinnede som jeg har tilbrakt mesteparten av min tid med. Det er ikke til å stikke under en stol at en god del av de som velger psykologi gjør det som et alternativ til Rimi eller folkehøgskolen. Det er selvsagt ikke noe galt med å jobbe, ta et år fri eller nyte et år med fotball eller fjellturer, det er bare ikke disse menneskene jeg ønsker å havne på kollokviegruppe med. Å finne flere som har tenkt å forfølge faget maksimalt er en trøst, og de vil vise seg å være svært verdifulle når jeg begynner å slite med stoffet.

Hybelen jeg bor på er liten. Ikke veldig liten, jeg merker det egentlig ikke. Det er et soverom med et bad, og mer trenger jeg ikke. Det eneste aspektet av hybellivet som jeg ikke er så fornøyd med er å måtte kle på meg for å hente frokosten min på felleskjøkkenet. Naboene mine her på første etasje har vært svært imøtekommende (de få jeg har møtt, ihvertfall) og forklart meg hvordan det fungerer. Bruken av hverandres potter/panner/vannkokere/osv er svært liberal, som jeg mener er kritisk for at en slik levemåte skal fungere. Jeg slipper å dele toalett/dusj med andre, og det er veldig greit når bussen går om 5 minutter og jeg skal helst rekke en dusj, pusse tennene og temme håret.

Jeg har ikke vært i toppform i det siste, å flytte og venne meg til et nytt liv er ikke noe kroppen tar lett. Jeg har derfor valgt å ta det med ro i helgen, kose meg med filmer og forsøke å bli frisk til den første uken med forelesninger som nærmer seg med stormskritt. Det er kun snakk om 4 forelesninger fordelt på 2 dager, så jeg er ikke veldig bekymret, men det er likevel spennende. Faget består i år av kognitiv psykologi, psykologiens historie, ex. phil og et siste fag jeg føler meg dum som ikke husker. Det er den kognitive delen jeg gleder meg mest til, da forelesningene virker svært interessante. Jeg kommer selvsagt tilbake med oppdateringer hvis de (og alle de andre forelesningene) viser seg å være like kjedelige som de siste 12 årene med skole.

Jeg avslutter med en hilsen til alle som enten ble igjen i Bergen eller har flyttet et annet sted; jeg savner dere og ønsker dere det beste. Nyt året jeg er borte, for alt dere vet er jeg tilbake etter neste sommer. Sist, men ikke minst, ikke ta noe for alvorlig.

PS: Slapp av, mamma, det går bra med meg. Jeg husker å spise minst 3 ganger for dagen og har alltid på meg genser når jeg går ut om kvelden. Savner deg.